Den perfekte julegaven til noen som eier en psOne eller en ps2 er Final Fantasy 7, dette spillet skapte min drøm om å jobbe med spillutvikling. Mitt syn på “TV spill” ble fullstendig rystet julaften 1997. Jeg anbefaler alle som har tilgang på en gammeldags spillkonsoll om å teste ut Final Fantasy 7, man får en litt annerledes spill opplevelse en dagens “store” spill. Er det bare jeg som blir litt lei av den ene store lanseringen etter den andre med skytespill, strategi, de er jo nesten like og hvor alle handler om å drepe flest mulig og helst hverandre i samme slengen? Selvfølgelig er ikke alle dagens spill slik, men det blir en annen artikkel.

For 10 år siden, julen 1997, jeg er 15 år, tidligere i desember har jeg skrevet en streng ønskeliste for hva som er aktuelt som julegaver. Denne listen inneholder blant annet Resident Evil og Final Fantasy VII, jeg viste ingen ting om Final Fantasy på dette tidspunktet, hadde bare sett en reklame poster på den lokale video utleie kiosken. Der var det bilde av noe som minte meg om en ball og så rett og slett ut som et slags flipperspill med teksten : Final Fantasy VII. Så leste jeg et par linjer med små skrift om at dette var et fantastisk eventyr spill, 15 år som jeg var så hadde jeg selvfølgelig ikke penger til å kjøpe dette, men ønskelisten var i dette øyeblikket komplett. Øverst sto Final Fantasy VII og Resident Evil, måtte bare julenissen prøve å komme ned pipa uten disse spillene. Nissen bestod testen han, og julaften 21:30 var spillet et faktum. Ned i nisse stua dro jeg for å fyre opp min kraftige Play-Station 32-bit monster spill konsoll. På denne tiden ble jo PSX sett på som fremtidens spillkonsoll, og det var lite sannsynlig at noen skulle lage noe som var så mye bedre.
    Alle som har spil FF7 vet hvor fengslende starten er, jeg sitter enda i dag og hører musikk fra dette spillet vist jeg trenger inspirasjon, eller bare vill la tankene fly. Men de første timene var nok litt frustrerende, man fikk jo ikke sloss som man ville. Måtte jo følge en aktive time battle, man fikk ikke angripe når man ønsket. Dette var selvfølgelig nytt for meg som var vandt til Resident Evil, Doom, Wipeout ovs. Men når  man begynte å få taket på kamp systemet ble det hele et enda bedre eventyr, etter 1 times spilling møter man faktisk den første bossen (en skorpion) og bli introdusert til tidenes kamp musikk. Benytt www.youtube.com og søk etter Final Fantasy VII Boss battle og du sjønner hva jeg mener, sånn musikk i spill i 1997 var en skinnsyk nyskaping.
    Selve historien er jo et kapittel for seg selv, man kunne skrive 100 sider om konseptet i FF7 men historien er den viktigste delen her. Man starter som en gjeng miljøkjempere (Avalanche) som bor på planeten Gaia i hovedstaden Midgar og kjemper mot Shinra. Shinra begynte som et lite selskap som utviklet våpen og etter en generasjon oppnådde selskapet global dominasjon på grunn av at makoenergi ble oppdaget. Makoenergi er en kraftkilde som blir utvunnet fra et grønt stoff som finnes i planetens kjerne. Shinra bruker makoreaktorer for å få tak i stoffet og de fant raskt ut at det kunne brukes til å lage elektrisitet og små kuler kalt materia som kan gi mennesker magiske egenskaper. De fant også ut at ved å injisere det i sterke og friske individer, vil energien gi dem overmenneskelige evner. Shinra monopoliserte utvinningen av makoenergi og produksjonen av materia og de utviklet en rekke overmenneskelige krigere kalt SOLDIER. De brukte denne hæren til å stoppe en konflikt som hadde pågått flere år. Etter krigen tok de raskt verdensherredømme på grunn av folks avhengighet av mako og materia. Alle har hatt forbindelser til Shinra i fortiden og alle misliker eller hater selskapet for dets aktiviteter. Motstanderne i den første delen av spillet er fra Shinra, men en mystisk man kalt Sephiroth, som ble tidligere hyllet som den beste i SOLDIER, dukker opp flere år etter at alle trodde han ble drept i en kamp. Det blir raskt avslørt at han er den største trusselen til planeten og både AVALANCHE og Shinra velger å forsvare den. Metodene deres er dog vidt forskjellige.(ref:wikipedia)
    Historien er bare utrolig spennende, den utvikler seg i et perfekt tempo etter som man velger å fortsette ferden mot å redde planeten. Men før man kommer så langt er det masse som må gjøres, her får man uendelig valgmuligheter man kan bruke for å utforske ting som man ikke må gjøre for å komme seg videre i selve historien. Vi blir også introdusert for karakter vekst, man samler erfarings poeng og egenskap poeng når man avslutter en kamp seirende. Dør man er spillet over, det er også noen steder i spillet mangel på save points så man må virkelig planlegge hvordan man skal kjempe seg frem til neste fristed. Når man har fått hovet teamet sitt over lever 70 er de fleste kampene ganske lette, men da kan man oppsøke fenomen som kalles weapon, det er bosser man kan prøve å ta knekken på for å teste om man virkelig er blitt flink til å kjempe. Man kan ikke si at man har rundet FF7 før man har beseiret alle weapon’s. Eventyret tar oss med gjennom sorg og glede, for første gang har jeg fått tårert i øynene og klum i halsen av et spill. Men her er alt så gripende og stemnings fult at man bare blir revet med, jeg sikter til en scene i slutten av cd 1. Tipper alle som har spilt føler det samme angående denne scenen, det skaper faktisk et sug for å fortsette spillet for å se hvor det tar deg i neste del. Og man bli jo overveldet her når man begynner og fatte hvor fantastisk stort dette Final Fantasy faktisk er.(selvfølgelig lite i forhold til dagens rpg)
    En annen ting er musikken, som jeg nevnte er boss sangen bra, men generelt i hele spillet er musikken med å skaper den riktige stemningen. Musikken i Final Fantasy VII ble komponert av Nobuo Uematsu. Istedenfor innspilt musikk og lydeffekter, valgte Uematsu å bruke MIDI-filer som blir avspilt med PlayStations interne lydbrikke. Han har sagt at han valgte denne løsningen på grunn av lavere lastetider og fordi det lot konsollens CPU prosessere lyden raskere slik at den kunne fokusere på å kjøre spillets 3D-motor. Det var opprinnelig planlagt at spillet skulle ha en sang med tekst, men dette ble forkastet. Melodien «One-Winged Angel» har dog et kor(ref:wikipedia)
    I dag er Final Fantasy serien verdens kjent, det er vel kanskje den største spill serien noen sinne. Kanskje ikke så stor i Norge, men retter man blikket ut av viking landet ser man virkelig hvor stort det er. For min del er det bare to Final Fantasy spill som er ekte vare, nr 7 og nr 10 til ps2.
Final Fantasy x-2 var mildt sagt en fiasko, nr 11 kom på pc, 12’ern synes jeg rett og slett manglet stemning og ble aldri rundet. Nå venter jeg i spenning på det 13’ende spillet, man håper jo at square enix tar oss tilbake i en verden fylt av overraskelser og ikke minst en skikkelig ond skurk. Med dagens potensialet i konsollene bør vi vente oss en revolusjon innen  rpg sjangeren,  mange år har jeg ment at utviklerne ikke lager gode nok historier i spillene. Faktisk så tror jeg at for å skape et eventyr hvor man sitter ytterst på sofaen hele tiden, med store forventninger om hva som venter rundt neste sving, så trenger man ikke verdens mest avanserte spill konsoll med dvd senter og fil deling, eller den beste grafikk motoren noen sinne for at spillet skal bli en verdens suksess. Man trenger den riktige oppskriften, den ser ut som den har forsvunnet for øyeblikket. Jeg har ventet i 10 år på en lignende spillopplevelse som Final Fantasy 7, hvor lenge må jeg vente?