BioWare sitt Mass Effect bør stå på ønskelisten til jul

Her i 2007 har vi enda til gode og møte alien’s fra det ytre rom, men jeg håper når vi først gjør det så ser dem ut som Asari rasen som vi møter i Mass Effect. Kall meg gjerne litt bisarr nå, men det er vel ikke bare jeg som sjarmeres litt av den potensielle dama til kommandør Shepard? De fleste har vel på fått med seg at dette eventyret byr på alien sex, eller for dem som er litt mer kresen kan man også rulle i høyet med et menneske også.

Jeg avsluttet forrige artikkel med og spørre hvor lenge jeg må vente på neste spillopplevelse som er like engasjerende som Final Fantasy serien. Mass Effect er veldig nær, den lander så absolutt på min topp 10 liste. Og er et av det beste jeg har spilt så langt, selv om det har en del ‘bugs’ og mangler en del element i forhold til rpg sjangeren. Det diskuteres på nett ser jeg om dette er et tredjeperson skytespill eller rpg spill, jeg mener bestemt at dette er et rpg. Men kamp systemet er basert som tredjeperson shoot’em up.

    Her blir vi servert et rykende fersk prate system, man merker tidlig at det er utrolig mange måter og føre en samtale på. Hovet saken her er at man “velger” om man skal være en engel og hjelpe alt og alle, samt løser alle situasjoner med diplomati. Eller en gjennomført bad mother f…..! som løser enhver situasjon med vold og spetakkel, selvfølgelig sløser man heller ikke bort den dyrebare tiden med og gjøre tidskrevende side oppdrag. Her får man også muligheten og velge mellom liv og død. Når det gjelder sideoppdrag så anbefaler jeg at man gjør det man kommer over, man får et slags forhold til verden man beveger seg i da. For det er skinnsykt herlig og suse rund i verdensrommet og utforske de planetene som man kan lande på, i begynnelsen virke det hele ufattelig stor og uoversiktlig. Men fortvil ikke, når man utforsket en del så er det en smal sak og navigere seg til neste holdepunkt for å rulle historien videre. Man føler også at
man kan påvirke miljøet rundt seg med de valgene man gjør i samtaler, men dette er dessverre en illusjon. Nå må noen gjerne sifra om jeg tar feil nå, men det er nok bare to mulige utfall. Man er god eller ond. Dette ble også litt skuffende, jeg følte virkelig at alt kunne forme seg i mitt ønske de første timene, men dette raste litt sammen når jeg oppdaget at det alle disse små detaljene er bare for min egen selvfølelse på reisen. Ofte når man har gjort ferdig en samtale kan man gå tilbake og gjøre den på nytt med et annet utfall, hovet historien endrer seg nok ikke på grunn av dette. Men de store valgene avgjør om du blir (som nevnt tidligere) god eller ond. Dette kommer også veldig klart frem når dette valget skal gjøres, så det blir opp til deg om du benytter din oppnådde diplomat status til og bruke list for å komme deg videre, eller bare knerter alt som står i din vei. Begge deler funker, men den første gir en slags annerledes spill opplevelse. Du vil møte et vanskelig valg på en viss planet her, det gjelder utryddning for en hel rase som lever i denne verdenen. Du holder eksistensen til disse skapningene i dine hender, Make you’re choice, live or die? hva gir deg de beste forutsetningen videre på reisen? La dem leve, men er det trygt?
    Når det gjelder denne pratingen jeg skryter litt av, så får man ikke velge setninger. Man velger stikkord som fører Shepard til nye setninger, jo høyere level man har på “prating” jo flere alternativ får man. Når man oppnår enda høyere level får de beste alternativene som man dra stor nytte av en annen farge, hvilken røper jeg ikke. Dette kan være meget hjelpsomt for og få seg spesielle item’s ovs som man ellers ikke får, det er lurt og bruke  en del av dine EXP på å utvikle dine samtale egenskaper.
    Kampsystemet er vel helt ok. Som de fleste har fått med seg nå så trer man in i en slags kamp modus og kjemper fra en tredjepersons synsvinkel. Altså den samme vinkelen som man jobber i hele spillet. Man kan trekke våpen når man måtte ønske mens man reiser rundt, men når det innbys til kamp trekkes dette automatisk og kampen er i gang. Dette er litt greit for det er ikke bestandig man er klar over at ting har gått så langt at man virkelig må drepe hverandre for og løse konflikten. Det er ikke noe skifte mellom vanlig utforsking og kamp, vist du prater med noen og velger galt(riktig for noen) alternativ så er det bare og trekke hagla ut av sekken og plaffe løs. Når BioWare skaper et rpg her så burte de vel utviklet et enda bedre system for karakterutvikling, man har bare 4 våpen og velge i. og det er ganske raskt gjort og få høy level på de fleste egenskapene på de karakterene du velger å bruke. En positiv ting her er at de har alle forskjellige egenskaper, så trenger man og hacke seg inn i diverse ting så må man huske og ta med seg en som kan hacking. Trenger man en ekspert på elektronikk må man sørge for å ha med seg en slik skapning/person. Men dette fører også med seg noe frustrasjon, flere ganger har jeg opplevd og dra ut på tokt men kommet tom tilbake, pga jeg manglet noen med de rette egenskapene. Da må man faktisk tilbake til skipet for og bytte, og det kan i noen tilfeller være en meget lang vei og gå. Man kan også velge om man skal ha offensiv hjelp av laget eller om man bare skal ha defensiv hjelp. Hjelpen fra cpu er ikke bestandig eminent, for AI’en er ikke av den høyeste sorten bestandig. Men 3 angripende våpen er som regel bedre en 1. Kampene er ganske spennende til tider, vanskelig er noen av dem også. Til et rpg og være blir det nok litt tynt med muligheter, jeg er nok ikke alene når jeg etterlyser et større våpenarsenal og kanskje enda heftigere kamper. Det finnes helt sikkert noen spesial bosser
rundt i verden her, er det noen som vet av noen så legg gjerne igjen et hint i kommentar feltet under.

    Bruk gjerne tid på å reise rundt og bare utforsk de forskjellige galaksene, ja jeg skrev galakser i flertall. Det er masse koselige planer du kan besøke, i noen består atmosfæren av dødelig gass men da er det bare og ta på seg maska og sette seg i kjøretøyet man har til rådighet og frese rund. Skyt alt som rører seg, er det noe som lever på disse planetene har de helt sikker ikke gode hensikter med deg og dine venner. Denne panservognen  du kjører er utstyrt med styreraketter, mitraløse og kanon. Så du skulle være godt rustet til en dødskamp med det monster som dukker opp. Måtte den beste vinne.
    Favoritt scenen min er faktisk veldig tidlig, når man har mottatt romskipet(Normandy) og kanskje blitt en “spectre”  er det tid for tale til mannskapet. Hvem har ikke drømt om store våpen og helte status? Her former du din egen tale, med den riktige bakgrunns musikken. Det er opp til deg om du nå viser frem dine leder egenskaper og velger de rette ordene, man får som vanlig et valg mellom flere onder. Altså stikkord, man vet aldri akkurat hva Shepard kommer til og si, men man bestemmer i høy grad hvilken retning samtalen tar. Er man litt rask å velge alternativ oppleves hele scenen som en skikkelig helte tale fra en Hollywood film.

    Ingen kan bli fortalt hva Mass Effect handler om, de må oppleve det selv (The Matrix er favoritt filmen min). i starten vet man ikke hvem som er på din side eller ikke, på grunn av dette bør jeg ikke gå nærmere inn på hvilke karakterer man får på laget sitt. Historien tar vendinger heletiden som gjør den interessant og spennende, man får litt følelse for et par av figurene, men ikke nok. Personlig synes jeg Mass effekt mangler den magien som man finner i de absolutt største rpg spillene. Men for all del så er dette noe som bør oppleves av alle som liker storslagene sci-fi eventyr, mange vil nok finne en del likeheter med Star Wars : Knigths of the Old Republic. Dette har jeg ikke spilt, så kan derfor ikke kommentere dette. Mass Effect anbefales til alle som eier en x-box 360, dette er starten på flere slike spill som man nesten kan kalle filmatisk. Man føler virkelig at skuespillerne som er med her gjør en seriøs innsats, dette baner vei for flere som ønsker og gi oss slike fenomen som legger beslag på fritiden vår.
    Jeg var tidligere og hørte på et foredrag av en spillutvikler som pratet om å skape ideer til spill, han presiserte at selve historien i et spill nå i 2007/2008 er totalt uviktig! Dette må jeg si meg sterkt uenig i!!! Som han også fortalte videre så er gameplay viktigere en historie. Vel…. Gameplay er meget viktig, det er nok kanskje viktigs. Men historien er blidt minst like viktig i dagens spill, jeg er sikker på at om 3-4 år så er skillet mellom film og spill snart visket ut. Det er bare tidsspørsmål før en ny sjanger blir skapt.

Jeg inviterer til diskusjon i feltet under, kom gjerne med dine egne synspunkter på Mass Effect. Synes du det er bedre en jeg beskriver? Eller er det kanskje dårligere?
Skriv om akkurat din Mass Effect opplevelse, selv om du bare har prøvet det et par timer eller rundet det 5 ganger.


Det er også interessant og diskutere hvorvidt historien i spill er viktig i forhold til gameplay, ønsker vi BARE spill på Super Mario stadiet? Eller vill vi ha spill som inneholder mer en bare hopping, løping og spise sopp?

Den perfekte julegaven til noen som eier en psOne eller en ps2 er Final Fantasy 7, dette spillet skapte min drøm om å jobbe med spillutvikling. Mitt syn på “TV spill” ble fullstendig rystet julaften 1997. Jeg anbefaler alle som har tilgang på en gammeldags spillkonsoll om å teste ut Final Fantasy 7, man får en litt annerledes spill opplevelse en dagens “store” spill. Er det bare jeg som blir litt lei av den ene store lanseringen etter den andre med skytespill, strategi, de er jo nesten like og hvor alle handler om å drepe flest mulig og helst hverandre i samme slengen? Selvfølgelig er ikke alle dagens spill slik, men det blir en annen artikkel.

For 10 år siden, julen 1997, jeg er 15 år, tidligere i desember har jeg skrevet en streng ønskeliste for hva som er aktuelt som julegaver. Denne listen inneholder blant annet Resident Evil og Final Fantasy VII, jeg viste ingen ting om Final Fantasy på dette tidspunktet, hadde bare sett en reklame poster på den lokale video utleie kiosken. Der var det bilde av noe som minte meg om en ball og så rett og slett ut som et slags flipperspill med teksten : Final Fantasy VII. Så leste jeg et par linjer med små skrift om at dette var et fantastisk eventyr spill, 15 år som jeg var så hadde jeg selvfølgelig ikke penger til å kjøpe dette, men ønskelisten var i dette øyeblikket komplett. Øverst sto Final Fantasy VII og Resident Evil, måtte bare julenissen prøve å komme ned pipa uten disse spillene. Nissen bestod testen han, og julaften 21:30 var spillet et faktum. Ned i nisse stua dro jeg for å fyre opp min kraftige Play-Station 32-bit monster spill konsoll. På denne tiden ble jo PSX sett på som fremtidens spillkonsoll, og det var lite sannsynlig at noen skulle lage noe som var så mye bedre.
    Alle som har spil FF7 vet hvor fengslende starten er, jeg sitter enda i dag og hører musikk fra dette spillet vist jeg trenger inspirasjon, eller bare vill la tankene fly. Men de første timene var nok litt frustrerende, man fikk jo ikke sloss som man ville. Måtte jo følge en aktive time battle, man fikk ikke angripe når man ønsket. Dette var selvfølgelig nytt for meg som var vandt til Resident Evil, Doom, Wipeout ovs. Men når  man begynte å få taket på kamp systemet ble det hele et enda bedre eventyr, etter 1 times spilling møter man faktisk den første bossen (en skorpion) og bli introdusert til tidenes kamp musikk. Benytt www.youtube.com og søk etter Final Fantasy VII Boss battle og du sjønner hva jeg mener, sånn musikk i spill i 1997 var en skinnsyk nyskaping.
    Selve historien er jo et kapittel for seg selv, man kunne skrive 100 sider om konseptet i FF7 men historien er den viktigste delen her. Man starter som en gjeng miljøkjempere (Avalanche) som bor på planeten Gaia i hovedstaden Midgar og kjemper mot Shinra. Shinra begynte som et lite selskap som utviklet våpen og etter en generasjon oppnådde selskapet global dominasjon på grunn av at makoenergi ble oppdaget. Makoenergi er en kraftkilde som blir utvunnet fra et grønt stoff som finnes i planetens kjerne. Shinra bruker makoreaktorer for å få tak i stoffet og de fant raskt ut at det kunne brukes til å lage elektrisitet og små kuler kalt materia som kan gi mennesker magiske egenskaper. De fant også ut at ved å injisere det i sterke og friske individer, vil energien gi dem overmenneskelige evner. Shinra monopoliserte utvinningen av makoenergi og produksjonen av materia og de utviklet en rekke overmenneskelige krigere kalt SOLDIER. De brukte denne hæren til å stoppe en konflikt som hadde pågått flere år. Etter krigen tok de raskt verdensherredømme på grunn av folks avhengighet av mako og materia. Alle har hatt forbindelser til Shinra i fortiden og alle misliker eller hater selskapet for dets aktiviteter. Motstanderne i den første delen av spillet er fra Shinra, men en mystisk man kalt Sephiroth, som ble tidligere hyllet som den beste i SOLDIER, dukker opp flere år etter at alle trodde han ble drept i en kamp. Det blir raskt avslørt at han er den største trusselen til planeten og både AVALANCHE og Shinra velger å forsvare den. Metodene deres er dog vidt forskjellige.(ref:wikipedia)
    Historien er bare utrolig spennende, den utvikler seg i et perfekt tempo etter som man velger å fortsette ferden mot å redde planeten. Men før man kommer så langt er det masse som må gjøres, her får man uendelig valgmuligheter man kan bruke for å utforske ting som man ikke må gjøre for å komme seg videre i selve historien. Vi blir også introdusert for karakter vekst, man samler erfarings poeng og egenskap poeng når man avslutter en kamp seirende. Dør man er spillet over, det er også noen steder i spillet mangel på save points så man må virkelig planlegge hvordan man skal kjempe seg frem til neste fristed. Når man har fått hovet teamet sitt over lever 70 er de fleste kampene ganske lette, men da kan man oppsøke fenomen som kalles weapon, det er bosser man kan prøve å ta knekken på for å teste om man virkelig er blitt flink til å kjempe. Man kan ikke si at man har rundet FF7 før man har beseiret alle weapon’s. Eventyret tar oss med gjennom sorg og glede, for første gang har jeg fått tårert i øynene og klum i halsen av et spill. Men her er alt så gripende og stemnings fult at man bare blir revet med, jeg sikter til en scene i slutten av cd 1. Tipper alle som har spilt føler det samme angående denne scenen, det skaper faktisk et sug for å fortsette spillet for å se hvor det tar deg i neste del. Og man bli jo overveldet her når man begynner og fatte hvor fantastisk stort dette Final Fantasy faktisk er.(selvfølgelig lite i forhold til dagens rpg)
    En annen ting er musikken, som jeg nevnte er boss sangen bra, men generelt i hele spillet er musikken med å skaper den riktige stemningen. Musikken i Final Fantasy VII ble komponert av Nobuo Uematsu. Istedenfor innspilt musikk og lydeffekter, valgte Uematsu å bruke MIDI-filer som blir avspilt med PlayStations interne lydbrikke. Han har sagt at han valgte denne løsningen på grunn av lavere lastetider og fordi det lot konsollens CPU prosessere lyden raskere slik at den kunne fokusere på å kjøre spillets 3D-motor. Det var opprinnelig planlagt at spillet skulle ha en sang med tekst, men dette ble forkastet. Melodien «One-Winged Angel» har dog et kor(ref:wikipedia)
    I dag er Final Fantasy serien verdens kjent, det er vel kanskje den største spill serien noen sinne. Kanskje ikke så stor i Norge, men retter man blikket ut av viking landet ser man virkelig hvor stort det er. For min del er det bare to Final Fantasy spill som er ekte vare, nr 7 og nr 10 til ps2.
Final Fantasy x-2 var mildt sagt en fiasko, nr 11 kom på pc, 12’ern synes jeg rett og slett manglet stemning og ble aldri rundet. Nå venter jeg i spenning på det 13’ende spillet, man håper jo at square enix tar oss tilbake i en verden fylt av overraskelser og ikke minst en skikkelig ond skurk. Med dagens potensialet i konsollene bør vi vente oss en revolusjon innen  rpg sjangeren,  mange år har jeg ment at utviklerne ikke lager gode nok historier i spillene. Faktisk så tror jeg at for å skape et eventyr hvor man sitter ytterst på sofaen hele tiden, med store forventninger om hva som venter rundt neste sving, så trenger man ikke verdens mest avanserte spill konsoll med dvd senter og fil deling, eller den beste grafikk motoren noen sinne for at spillet skal bli en verdens suksess. Man trenger den riktige oppskriften, den ser ut som den har forsvunnet for øyeblikket. Jeg har ventet i 10 år på en lignende spillopplevelse som Final Fantasy 7, hvor lenge må jeg vente?

                Fredagen på The eXperience, endelig fikk jeg prøve Fifa 2008(Ps3). Det endte med at jeg og en kompis fra skolen ble sittende og spille over en time, vi ble begge fullstendig hekta. Jeg er fan av serien, Geir er ikke engang interessert i fotball men ble veldig fasinert av spillopplevelsen og ’prøve engang til’ faktoren.

                Dagen etter, altså lørdag, tok jeg med meg spill samlingen min ned til EB Games på By Porten Shopping. Hele Fifa serien (Ps2) fra 2002 til 2007, seks spill. Gull samlingen med Silent Hill, Resident Evil, Ico, og mange flere klassikere ble levert in mot et gavekort. (Sånn er det å være student å leve på et bitte lite stipend.) Hele 18 spill ble lagt i potten til Fifa 08 (X-box 360). Så måtte jeg faktisk betale 19,- i tillegg til alle spillene, men hva gjør vel det? Nå kan jeg spille Fifa 08 til krampa tar meg.

Fem timer og to cola senere skal jeg love dere at krampa tok meg, Fifa 08 er helt sikkert beste fotball spillet ute akkurat nå. Men kunne ikke EA klart å luke ut alle de gamle idiotiske feilene som har hersket serien siden 2005? Dette er jo helt utrolig, ser ikke ut som utviklerne har peiling på fotball.  Det er en enkel regel man lærer når man er 10 år at man skal MØTE kula. Steffen Iversen står som limt fast der fremme når jeg sender ham en enkel pasning på 5 meter, med det resultat at den blir brutt av en forsvarer. Eller når Roar Strand kommer løpende oppåver høyresiden på Lerkendal, pasningen han får er nesten perfekt. Roar trenger bare å justere løpe sitt to centimeter for å rekke ballen, men nei da. Han løper rett ut av banen, kula triller over dødlinja og det blir utspill fra mål. Dette skjer minst 10 ganger i en kamp og er utrolig frustrerende, nå tenker du kanskje at jeg må være enda mer nøyaktig med pasningen. PRØV SELV!!! Jeg mener bestemt at spilleren skal ha kontroll over spilleren når han kommer på løp og prøver å nå ballen, dette bør EA rette opp i til neste utgave(2009).

 Men når dette er sagt så var ikke investeringen bortkastet, jeg har lært meg hvilke bevegelser og pasninger som ikke funker i dette spillet. Nå er det meste bare spillerglede og spenning, selvfølgelig skylder jeg på spillet når jeg taper(hvem gjør ikke det?). Grafikk og lyd er selvfølgelig helt topp, ikke så mye å si om det egentlig.  Man hører velkjente rop fra tribunen når man spiller favoritt laget sitt. Trønder publikummet har en tendens til å bue på motstanderen når dem har ballen litt for lenge uten at jeg klarer å få tak i den. Det runger også Rosenborg over arenaen når motstanderlaget valses over av Troiljongan.

 jeg har nå testet Manager Mode, for å bli god i dette spillet må man øve seg med å spille mange sesonger og øke vanskelighets graden hver sesong. Som vanlig har man kontroll over alt fra formasjoner til spillerkjøp, det er ikke så mye nytt på denne siden fra 2007. Det eneste jeg la merke til var at man lettere kan kjøpe og hente in store spillere, det var mildt sagt umulig i tidligere versjoner å få stjerne spillere fra England til Rosenborg og Norge. Alle vil vel spille på RBK trodde jeg. Spillerutvikling, her var det masse nytt å kose seg med. Gutta samler erfarings poeng når dem spiller kamp, disse kan du bruke på attributter som du ønsker å øke på den aktuelle spilleren. Man kan gjøre Iversen enda mer overlegen i hodespillet, eller du kan øke hurtigheten hans. Her er det uendelig muligheter til hver spiller, man kan også gjøre enkelspillere til eksperter på et området.(hjørne spark, fri spark, straffe ovs). Dette har tilhengere av serien ønsket seg lenge. Det samme gjelder justering av formasjonen, man kan komponere en egen utgave av alle formasjoner. Du kan også bestemme hvilke spillere som skal halse i angrep, og hvilke som skal halse tilbake i forsvar. Her må man finne ut hva som passer sin spillestil, disse funksjonene var faktisk tilgjengelige i Fifa 1998. ikke skjønner jeg hvorfor dem ble fjernet i nyere spill. Men nå er dem tilbake, og takk for det.

Vi elsker alle denne utgaven av Fifa, den er utvilsomt den aller beste versjonen av serien. Jeg kan nesten ikke vente til jeg skal til Trøndelag i jula å knuse kompisene mine med et meget bra RBK i min egenkomponerte formasjon. Det er ikke å stikke under et bord at man må trene for å bli god i Fifa 08, det er fantastisk vanskelig. Tidligere utgaver har hatt en tendens til å repetere seg selv, nå er fremtidens fotballspill kommet. Det er spekket med nye bevegelser og driblinger, nå kan man rund drible alle forsvarere når man mestrer den nye drible kontrollen. Man må rett og slett bare prøve det for å forstå hva jeg prater om her, det er herlig å drible Ronney som bakerste man i RBK forsvaret.  Jeg tørr nesten å tenke på hvor mange timer som kommer til å bli brukt på dette spillet med 22 man som løper etter en animert lærkule. Neste steg blir å teste ut den nye funksjonen hvor man er en spiller(Be a pro), med tredjepersons synsvinkel. Det kommer jeg tilbake med senere.=) 

Klikk bildet for video anmeldelse

Mitt verste mareritt ser ut som en diger dykkermann og drar på en liten jente.

Jeg har endelig satt meg ned med Bioshock!!

     For en start det er på spillet. Første jeg ser er en veske som synker ned i havet, jeg sitter og tror at det hele er en åpnings video. Kameraet kommer opp til overflaten, lyden minner meg litt om en episode av Lost. Tiden går, det tar faktisk en stund før jeg skjønner at nå er vi i spillet. Dette ble en kjempe stor overraskelse for meg, jeg er ikke fan av sjangeren førsteperson skyte spill. Jeg har spilt Doom og Duke Nuke'em , å synes det holder med det. Der tok jeg grundig feil, det er ikke klokt å sette seg  i bås når det gjelder sjanger innen dataspill. Når det gjelder FPS så har vel ikke utviklerne kommet med så mye nytt de siste årene, personlig synes jeg FPS er ensformet, gå rundt å skyte alt man ser, finne låste dører, finne nøkler til låste dører, finne veien tilbake til den låste døra når nøkkelen er funnet. Og selvfølgelig drepe et dusin monstre eller virusinfiserte folk på turen. Som jeg sa : dette var en stor overraskelse for min del, jeg ble totalt forhekset av stemningen fra første plask. Det er noe magisk over det hele, å det aller beste av alt: det er ikke basert på å finne nøkler til låste dører. Det er en fantasisk flyt i spillbarheten, historien utfolder seg mens man er ‘fri', det er begrenset med video avbrudd.

    Monstrene, de gale folka. Jeg  hørte stemmer rundt meg, det eneste jeg kunne se var en diger skifte nøkkel som lå i det lille lyset som kom fra en lampe i taket. Jeg tar skiftenøkkelen i min besittelse, går forsiktig til neste rom. Ut av mørket kommer en psykotisk man hoppende mot meg med våpen i hånd,  jeg klinker til med skiftenøkkelen så blodet spruter og rommet fylles med en ekkel ‘knekk' lyd. Klinkes det som klinkes kan, jeg gir meg ikke før kroppen ligger livløst på gulvet, med krampetrekninger som eneste bevegelse. Kynisk som jeg er så ransaker jeg og raner liket før jeg halser videre til neste rom. Jeg har overvunnet min første kamp i Bioshock, og jeg elsker det. Her er ikke kampen for tilværelsen basert på at man må drepe 250 kamphaner som ikke har et fnugg av kunstig intelligens, du må kanskje drepe 5. Men ikke tro at det blir noe enklere av den grunn, det er utstyrt med masse liv og kraftige våpen. Men etter en halvtimes spilling begynner nok disse fiendene og bli grei skuring, det er da man bare kan sette på kaffen og forberede seg på  Mr.Bubbles.

    Big daddy, han som vokter dem små jentene. Mr.Pain som jeg kaller ham, for er det noen som kan dele ut pain. Så er det han!!! Mitt første møte med dykkermannen kom som julekvelden på kjærringa, du kan tidlig i spillet høre han og jenta går rundt å kommunisere. Ganske utrivelig spør du meg. Men plutselig sto han 20 meter bort i gangen. ‘jeg må bytte til hagla' sa jeg til kompisen som satt ved siden av meg. Det ble bare med praten, for i neste øyeblikk så jeg bare big daddy komme løpende mot meg. Eneste jeg fikk tid å gjøre var å kjenne kontrollen riste mens dykkermannen knuste karakteren min med en slags sag montert på den ene hånden. Men øvelse gjør mester, nå gleder jeg meg til hver gang jeg møter mr.bubbles. Han er en verdig motstander, en motstander som vet å gi meg og resten av Bioshock spillere trøbbel.

Nå gjenstår bare spørsmålet : skal jeg drepe den lille jenta? Eller skal jeg redde henne?

Er du i tvil om hvilket spill du skal innlede høsten med? Invester i Bioshock og du har reddet mange høst kvelder.